En ung mann i svart vender ansiktet bort fra frontaksen, oppmerksomheten hans er rettet utover komposisjonens grenser, mens en fargerik papegøye opptar kanten foran ham. Niccolò dell'Abates Mann med papegøye , et oljemaleri på lerret som måler 125 × 109 cm, tilhører Kunsthistorisches Museum i Wien. Museet daterer det for tiden til 1535/1540 og klassifiserer det som et italiensk, nærmere bestemt emiliansk, maleri; andre katalogiseringstradisjoner har plassert det bredere i 1540-årene.
Bildet tilhører den tidligere fasen av dell'Abates karriere, før han dro til Frankrike i 1552 og hans senere arbeid på Fontainebleau med Francesco Primaticcio. Maleren ble født i Modena og utviklet seg innenfor Emilias kunstneriske kultur, og hans tidlige produksjon avslører slektskap med det elegante, langstrakte språket som er assosiert med Parmigianino. I Mann med papegøye fremstår denne raffinementen i en roligere form, siden portrettpersonen verken har den rigide frontaliteten til et offisielt statsportrett eller en forseggjort arkitektonisk setting. I stedet genererer kostyme, gest, en landskapsåpning, et grønt forheng, den eksotiske fuglen og granateplet et nøye kontrollert bilde av kultivert tilstedeværelse.
Mann med papegøye: Høvisk identitet og billedlig raffinement
Den unge mannen er avbildet omtrent halvveis bak en horisontal avsats, og har på seg svarte klær som absorberer mye av det tilgjengelige lyset og i utgangspunktet virker nesten sammenhengende med det mørke interiøret rundt ham. Fra denne vidstrakten kommer ansiktet, den skarpt kontrasterende hvite kragen og mansjettene, og hendene. Dell'Abate bruker disse opplyste passasjene sparsomt, slik at verkets visuelle hierarki avhenger av tonal konsentrasjon: ansiktet først, deretter hendene, deretter den oppsiktsvekkende røde kroppen til papegøyen nedenfor.
Svart kjole hadde spesielle billedlige muligheter for portrettmalere fra 1500-tallet. Her lar den maleren undertrykke distraherende overflatemønstre og konsentrere oppmerksomheten om holdning og fysiognomi. Den unge mannens kostyme fremstår likevel nøye utformet. En mørk lue sitter lavt over pannen og støtter en usedvanlig stor, lys fjær, hvis myke fibre krummer seg over hodet før de løses opp i den mørkere bakgrunnen. Bak den sprer foldene til et tungt, grønt forheng seg over den øvre høyre delen av lerretet. Fjær og forheng svarer på hverandre gjennom feiende kurver, den ene lett og bevegelig i utseende, den andre tyngre og mer arkitektonisk.
Snidd i trekvartperspektiv beveger figurens øyne seg lenger til siden, noe som gir inntrykk av at oppmerksomheten hans et øyeblikk har flyttet seg mot noe utenfor det malte feltet. Dell'Abate unngår et overdrevet følelsesmessig uttrykk. Den lukkede munnen, den lange nesen, det nøye modellerte kinnet og det årvåkne blikket skaper en viss grad av reservasjon, selv om ansiktet forblir individualisert snarere enn upåvirket. I diskusjoner om dell'Abates væremåte har National Gallery of Art bemerket malerens karakteristiske presisjon, manererte fysiognomier og noen ganger metalliske fargeeffekter; denne presisjonen er spesielt tydelig rundt øynene og i overgangen fra opplyst kinn til skygge.
Papegøyen og granateplet
I forgrunnen går det en helt annen fargesekvens. Papegøyen, overveiende rød med gule og mørkere fjær i vingen, står på kanten med sin lange hale som strekker seg mot venstre. Det bleke, krokede nebbet og det lysere ansiktsområdet er skarpt definert mot den unge mannens svarte klær. Fuglen er stor nok i komposisjonen til å fungere som en sekundær hovedperson, og identifiseres eksplisitt, sammen med et granateple, blant portrettets attributter i historiske beskrivelser av verket.
Helt til høyre kommer en annen hånd frem fra ermets mørke. Det svarte stoffet gjør selve armen vanskelig å skille i starten, mens den hvite mansjetten etablerer overgangen mellom plagg og kjøtt. Anatomisk sett indikerer håndleddets plassering og fortsettelsen av det mørke kostymet at denne hånden tilhører den samme figuren. Den holder et åpnet granateple, som eksponerer en tett klase røde frø, sammen med en liten gruppe blader.
Maleren har derfor konsentrert flere kromatiske aksenter langs den nedre kanten: kjøtt, hvitt lin, karmosinrød fugl, gul fjærdrakt, rød frukt, grønne blader. Mot den nesten uavbrutte svarte delen av torsoen får de en uvanlig intensitet. Fuglen vender seg mot den granateplebærende hånden, og forbinder de to sidene av forgrunnen og produserer en liten narrativ spenning uten å omdanne verket til en narrativ scene.
Et granateple kunne bære flere assosiasjoner innenfor renessansebilder. De mange frøene ble brukt i kristne sammenhenger for å antyde enhet, mens andre tradisjoner koblet frukten med fruktbarhet og overflod; i religiøs maleri kunne den også få assosiasjoner med offer og oppstandelse. Å anvende en av disse betydningene strengt på dell'Abates bilde ville gå utover de overlevende bevisene, siden den uidentifiserte unge mannen, den sekulære settingen og kombinasjonen med en papegøye lar den nøyaktige betydningen stå åpen.
Den samme forsiktigheten gjelder fuglen. Papegøyer hadde symbolske betydninger i europeisk religiøs billedspråk, men deres eksotiske karakter gjorde dem også til bemerkelsesverdige gjenstander for besittelse og utstilling. Renessansens og tidligmoderne europeiske interesse for slike fugler var nært knyttet til deres sjeldenhet og med langdistansetransport av luksusvarer og levende dyr. I dette verket kan papegøyen i det minste leses som en bevisst iøynefallende tilstedeværelse: dyr, fargerik, visuelt uvanlig. Uansett hvilke ytterligere assosiasjoner en samtidsbetrakter måtte ha gjenkjent, gjorde dell'Abate dens materielle prakt umulig å overse.
Interiør, landskap og konstruksjon av dybde
Bak den unge mannen deler komposisjonen seg i to markant forskjellige romlige soner. Det grønne gardinet lukker øvre høyre side, og det rynkede stoffet danner brede, synkende buer. Til venstre avslører en rektangulær åpning et mørkt landskap med slanke trær og spredt løvverk. Dempet, nesten nattlig i sin tonale tilbakeholdenhet, hindrer landskapet likevel bildet i å bli en enkel figur mot en nøytral bakgrunn.
Den lille åpningen etablerer også en tilbaketrekning. Figuren er avgrenset foran av avsatsen og bak av forheng og vegg, og tilhører et grunt indre rom, mens bak åpningen ligger en andre, fjernere verden. Dell'Abate skulle senere bli sterkt assosiert med landskap og forseggjorte dekorative komposisjoner, spesielt i løpet av sin franske karriere; Nasjonalgalleriet beskriver uavhengige landskap ved siden av arbeidet hans i de omfattende dekorative kampanjene på Fontainebleau. Innenfor dette tidligere bildet er landskapet komprimert til en sekundær passasje, et glimt snarere enn et uavhengig motiv.
Avsatsen er like viktig. Den skaper en horisontal grense rett foran den unge mannen, men hendene, fuglen og frukten aktiverer denne grensen og bringer komposisjonen visuelt fremover. Papegøyens hale ligger nesten parallelt med den før den dreier diagonalt over nedre venstre hjørne. Over synker den synlige hånden ned mot samme plan, og dens vidt adskilte fingre introduserer en ny skrå bevegelse.
Mellom disse diagonalene og de store kurvene på gardinen blir komposisjonen betydelig mer livlig enn den unge mannens beherskede uttrykk skulle tilsi, med fjær over, gardin bak, hender under og fugl i forgrunnen.
Et tidlig portrett av Niccolò dell'Abate
Maleriet, som ble produsert før dell'Abates avgjørende overgang til det franske hoffmiljøet, tilhører en karriere som startet i Modena og senere utviklet seg i Bologna før han dro til Frankrike i 1552, og ble en av de italienske kunstnerne tilknyttet Fontainebleau-skolen. Mann med papegøye tilhører følgelig en italiensk fase der kunstneren allerede utforsket den langstrakte raffinementen, kontrollerte kunstigheten og den hofflige elegansen som ville forbli viktig for hans senere visuelle språk.
Likevel avhenger arbeidet også av nøye observasjon. Fjæren skilles tråd for tråd langs den opplyste kanten; fuglens fjærdrakt skifter fra rød til gul og mørkebrun; granateplet åpner seg i et kompakt mønster av frø. Slike ganger sameksisterer med brede, mørke masser der individuelle former nesten forsvinner.
Mest slående er kanskje forholdet mellom den unge mannen og disse objektene. Han verken presenterer papegøyen seremonielt eller ser mot den, og blikket hans beveger seg andre steder. Fuglen vender seg i mellomtiden mot frukten som holdes i kanten av bildet. Menneskelig oppmerksomhet og dyrs oppmerksomhet beveger seg i forskjellige retninger, noe som gir det tilsynelatende stabile portrettet en uvanlig spredt visuell struktur.
Identiteten til den som verket er oppgitt i museumstittelen, og Kunsthistorisches Museum registrerer verket ganske enkelt som Mann mit Papagei – Mann med papegøye . Museet registrerer det også blant eldre gallerisamlinger, med et tillegg til inventaret i 1890. Uten en sikker identifikasjon eller dokumentert bestilling, må kostymer, omgivelser og attributter bære mye av den historiske tolkningen.
Dell'Abate gir dem betydelig vekt. Svart stoff og hvitt lin, grønt fløyelslignende draperi, fjær, frukt, kjøtt, fjern vegetasjon: hver har sin egen tekstur, samtidig som den forblir underordnet den som sitter på bildet. Langs kanten avbryter imidlertid den usedvanlige røde fuglen dette hierarkiet. Fargen brenner mot det mørke kostymet, granateplet svarer fra motsatt kant, og mellom dem hviler hånden til den unge mannen hvis navn maleriet har mistet.
(Oversettelsen ble redigert av A. Orfanos.)